Engelsk utviklet seg fra angelsaksiske tunger uttalt ved de germanske stammene--Angli, sakserne, frisernes jyder--der vernepliktige blant de romerske legionene hadde besøkt Britain (senere, Angleland, eller England) og fant det inviterer. De kom rundt 410, året Roma falt til vestgoterne og keiser Honorius besluttet fra sikkerheten i Ravenna at outposts som Britain var på egenhånd. Med the Romans gått, innkommende Germanics blandet med urfolk Celts, og det gjorde sitt språk: i gammelengelsk og dens earthy ord ("dream," "vann," "sterk," "i dag" og "brød" er avledet fra OE). Slik at saker stod fram til Vilhelm Erobreren invaderte i 1066 og brakte sammen et språk som brukes på court: Anglo-Norman, en dialekt av franske nobilityspeak tykk med latinske ord transplanted fra Romerriket og dens warlike presteskapet. Til slutt Anglo-Norman blandet med gammelengelsk å gjøre Middle English (språket til Chaucer), men under renessansen, fornyet interesse i klassisk science and stipend innkalt en bølge av Latinisms. Med disse og en infusjon av greske vilkårene på plass, engelsk vokste standardisert med hjelp fra trykkpressen. i dag bare ca en sjettedel av det er hjemmelaget, resten importert fra andre språk. Surrounded av cogs og hjul av industrielle revolusjon, kapitalister og forskere laget flere nye ord fra gresk og Latin formasjoner som lånes seg til abstraksjon, klassifisering og måling. Dermed behovet for ordlister som dette. (For en mer element, se Inkhorn. )